Jeg tror det er klimaendringer på vei. Jeg tviler på at alt sammen skyldes menneskelig virksomhet, men synes det er mindre viktig fra et praktisk synspunkt. Det er dumt å forsterke en trend som i utganspunktet er ugunstig for oss. Derfor støtter jeg alle fornuftige klimatiltak. Så kan vi diskutere en annen gang hvor grensen for det fornuftige går.

Jeg ser imidlertid ett stort problem med dagens klimadebatt: Den tar oppmerksomheten vekk fra andre problemer som er minst like viktige. Det kan være bekvemt å bruke klimaendringer som forklaring på problemer som egentlig har en annen hovedårsak. Et eksempel på dette er en artikkel i VG om konflikter i Kenya. Artikkelen beskriver hvordan årets tørke har ført til folkeforflytning og kamp om knappe vann- og beiteressurser. Årsaken til konfliktene er ifølge artikkelen klimaendringer, ingen andre forklaringer drøftes.

Da er det interessant å lese om samme tørke i Bistandsaktuelt, et blad utgitt av Norad. Her kommer det fram et par tilleggsopplysninger som jeg finner interessante:

- Det er ekstremt tørt i Øst-Afrika i år, men går man gjennom nedbørsstatistikken for området finner man at store variasjoner er en regel og ikke et unntak. Det var like tørt i 1962 som i 2009.

- Siden 1960 har folketallet i Kenya blitt tredoblet.

Dersom folketallet er tredoblet på 50 år, er det da trolig at kampen om beiteland vil avsluttes selv om det begynner å regne? Jeg finner det sannsynlig at ukontrollert befolkningsvekst er en langt større trussel mot stabiliteten i området enn hva klimaendringer er. Jeg har sagt det før og gjentar det her: Dersom vi ikke får folketallet på kloden under kontroll er det uinteressant hva vi blir enige om i Rio, Kyoto og Købehavn. Da er kampen tapt uansett, og det er bare å vente på katastrofen – eller et mirakel. Det som måtte inntreffe først.

Et lite tips helt til slutt:

Dersom du er interessert i u-hjelp og den tredje verden er bladet Bistandsaktuelt en lesverdig publikasjon. Det er ikke noe propagandaskrift fra Norad, men inneholder også kritiske og uavhengige artikler. Og som ikke det er nok: Det er gratis også, rett i postkassen. Så hvis du vil lære noe nytt samtidig som du får litt mer tilbake for skattepengene dine er det bare å gå inn på nettsiden deres og tegne deg som abonnent.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har kjørt litt bil i sommer – over 400 mil – og har hatt god anledning til å reflektere over trafikken. Og i likhet med de fleste andre ser jeg fort at det er forbikjøringene som skaper mange av de farlige situasjonene. Forbikjøringer på norske veier er nemlig ikke det enkleste man kan prøve seg på. De oversiktlige strekningene er få, korte og uforutsigbare. Man vet aldri når neste mulighet kommer, og fordi forbikjøringsstrekningene er så korte kan man ikke nøle når sjansen først byr seg. Dersom man da ligger tre sekunder etter bilen foran vil muligheten være passert når man har akselerert og tatt den igjen. Så da blir fristelsen stor til å legge seg tett opp til den man skal forbi for å være mest mulig på hugget – ikke akkurat defensiv kjøring. Og veien til ulykke blir kort.

Man kan selvsagt la være å kjøre forbi. Legge seg bak og akseptere at han foran bestemmer farten. Greit nok om man skal noen kilometer avsted, litt mindre greit om bestemmelsesstedet er flere titalls mil fremme. Og fordi norske veier er som de er, ganske bratte og svingete noen ganger, kan farten til tider bli veldig lav. Å vente på at bilen foran skal svinge av kan derfor bli en ganske frustrerende opplevelse.

Så dersom jeg skal foreslå ett enkelt tiltak som veimyndighetene kan gjennomføre for å bedre sikkerheten på veiene vil det være følgende: Lag forbikjøringsfelter, godt skiltet og i tilstrekkelig antall. Krabbefelter i motbakkene finnes allerede noen steder, og de bidrar veldig til å få sortert trafikken. De nye feltene trenger ikke nødvendigvis ligge i bakker, de kan legges der det er lett å bygge og billig å erverve nødvendig grunn. Dersom de er tilstrekkelig mange og godt skiltet er jeg overbevist om at det vil få svært mange trafikanter til å slappe av. Når man vet at det er lett å komme forbi noen kilometer lenger fremme er det uproblematisk å vente og unødvendig å ta sjanser.

Forslaget er herved fremsatt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Aftenposten meldes det i dag at bompengeselskapet Fjellinjen AS skal få ta opp et lån på en milliard kroner. Årsaken er at inntektene har falt (det kjøres mindre bil i Oslo) og utgiftene har økt (budsjettsprekk på flere veiprosjekter). Lånet må betales ved høyere bompenger, lengre bompengeperiode eller begge deler.

Fremskrittspartiet hisser seg ganske forutsigelig opp over dette. Særlig overskridelsen på den nye tunellen Ulven-Sinsen faller tungt for brystet; man har tydeligvis ikke glemt at en FrP-byråd fikk temmelig mye pes for overskridelsene på Holmenkollen.

Dette er ikke overraskende. Da er jeg langt mer undrende til at ikke venstresiden har stilt seg mer kritisk til bompenger. Såvidt jeg kan se har denne måten å kreve inn penger på enkelte sider som er temmelig urettferdige.

• Bompenger kreves inn med et fast beløp per passering, helt uavhengig av betalingsevne. Den minner slik sett om en koppskatt.

• Bompenger kreves inn ganske vilkårlig, nokså uavhengig av veibruk. De som tilfeldigvis bor i nærheten av en bom får store utgifter, særlig hvis bomringgrensen går mellom bosted og skole, arbeid eller butikker. Andre kan kjøre bil over store områder uten å legge ut en eneste krone i bompenger.

Alt dette burde tilsi at en finansiering over offentlige, skattefinansierte budsjetter er langt mer rettferdig. Er det så urimelig å la de velstående ta en litt større andel av kostnadene ved veibygging? Mange på venstresiden synes visst det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende